FOrskerportrett: – Mange unge med rusproblematikk har håp om en bedre fremtid.

Tekst: Ida Anett Danielsen/NewsLab     Foto: Jan Tore Eriksen/NewsLab

– Fellesnevneren er utenforskap 

 
Rusproblemer er mer enn en biomedisinsk sykdomsforklaring. Som regel er det et resultat av en veldig krevende livssituasjon, mener forsker Turid Wangensteen.  
 
FOrsker: Turid Wangensteen (59) forsker på unge i rusbehandling, og om veien deres inn i rusproblematikk. På FOrskerfrokosten 3. desember vil hun prate mer om de unges egne opplevelser og erfaringer – og om hva som skaper håp.  
 
Hvem er du?   
– Jeg er utdannet barnevernspedagog og familieterapaut. Jeg har en mastergrad i offentlig forvaltning samt en tverrfaglig doktorgrad med fokus på barn og unge som har foreldre med rusavhengighet. I dag jobber jeg som seniorforsker ved TyriliFoU på Lillehammer. Jeg har også jobbet som behandler og vært en del av ledelsen i Tyrili tidligere.  
 
Hva forsker du på?  
– Jeg har hatt flere forskningsprosjekter, men nå sist har jeg forsket på unge i rusbehandling sammen med forskere fra Tyrili, Høyskolen i Innlandet og NKROP. Vi har gjort kvalitative intervjuer av pasienter i alderen 18–25 år fra åtte ulike behandlingsavdelinger – og sett på veien deres inn i rusmiddelbruk og behandling, fra deres eget ståsted.  
 
Resultatene viser at det finnes mye håp blant unge, som det er viktig at vi griper tak i. Jeg tror behandlingstilbudet kan bli bedre ved at vi lærer av pasientenes erfaringer og opplevelser – at vi lytter til hva de har å si om egen oppvekst og hvordan rusproblemet deres oppstod. Ofte har de ikke nødvendigvis levd så mange år under dårlige forhold som rusavhengig, og har håp og drømmer om en bedre fremtid.  
 
 
Hva er det mest overraskende du har funnet ut?  
– Det er ikke så overraskende kanskje, siden jeg har jobbet med rusbehandling i mange år – men jeg tror fellesnevneren for mange unge med rusproblemer, er at de har følt veldig sterkt på en type utenforskap.  
 
Ved å dele denne pasientgruppa inn i tre undergrupper viser det seg også at det er flere ting som gjør barn og ungdom sårbåre for å utvikle rusproblemer; 

• De som har vokst opp under omsorgssvikt – og opplevd enten foreldre med rusproblemer, vold, overgrep, fattigdom eller andre faktorer i oppveksten. Disse har ikke blitt fanget opp av barnevernet, og fått lite hjelp.  
• De som har vokst opp under barnevernets omsorg – og av ulike årsaker ikke har fått oppfølgingen de har hatt behov for. Kanskje på grunn av dårlig omsorg eller mange flytteprosesser.  
• De som har hatt rimelig gode oppvekstvilkår – men som kjente på utenforskap i barndommen. For eksempel at de ikke passet inn på skolen, var mye urolig, hadde konsentrasjonsvansker eller var annerledes av andre årsaker. Dette kan også skyldes vonde opplevelser ved foreldrenes skilsmisse eller dødsfall.  

 
Hva håper du forskningen din kan bidra til? 
– Et generelt større fokus på barn og unge, og at vi får flere barnevernspedagoger og helseressurser inn i barnehager og skoler. Det er så lett å si at man må sette inn tiltak når barn allerede har utviklet problemer, men med flere ressurser inn tidlig er det lettere å fange opp barn som lever under omsorgssvikt – før problemene oppstår.  
 
Jeg håper også på å skape mer rom for ulikhet. Særlig at barn som sliter i skolen ikke kun skal bli sett på som problembarn. Det skaper et synlig og sterkt utenforskap, som ikke er bra.  
 
I tillegg til forebyggende tiltak, ønsker jeg også at vi kan skape gode nok og differensierte tilbud til dem som allerede har rusproblemer. Det handler blant annet om å inkludere familie, og se på dem som ressurser, der det er mulig. For mange barn som har vokst opp med rus, er foreldre, søsken og andre nære familiemedlemmer de viktigste støttespillerne – selv om det kanskje er de som er årsaken til problemet. Om foreldrene får hjelp, eller en bedre livssituasjon, kan de være en god støtte for barna sine.  
 
 
Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde? 
– Jeg er fra Lillehammer der Tyrili ble etablert. At jeg begynte der som ungdomspraktikant etter videregående, er egentlig litt tilfeldig. Det skapte imidlertid en interesse for faget, som inspirerte meg til å studere for å bli barnevernspedagog. Etter noen år med jobb på en institusjon i Oslo, kom jeg tilbake til Tyrili i 1991, hvor jeg har vært siden.  
 
Det var noe med det å bli kjent med en gruppe mennesker som har blitt veldig stigmatisert og diskriminert, som fikk meg til å ville slåss for respekt og likeverd. I utgangspunktet er vi jo alle like som mennesker. Vi har fortsatt en god vei å gå når det kommer til hvordan vi som samfunn møter folk som strever på ulike vis – både blant folk flest og når det kommer til rusavhengige. Det handler om både menneskerettigheter og diskriminering i NAV- og helsesystemet.  
 
Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?  
– At problemene først og fremst finnes i hver enkelt person, og at det ofte er biomedisinsk sykdomsforklaring på rusproblematikk. Jeg tror vi i større grad må se at rusproblematikk er et resultat eller en virkning av veldig krevende livssituasjoner og oppvekstvilkår, og at rusavhengighet er en reaksjon på det.  
 
Jeg mener at det er riktig med en tverrfaglig rusbehandling, men balansen der er hårfin. Det er ikke slik at avhengighet kun kan medisineres bort, for livsbetingelsene og livskvaliteten til hver enkelt kan fortsatt være kjempedårlig, og derfor må det psykologfaglige og sosialfaglige innholdet i behandlingen ha stor plass.  
 
 
Hvilken rolle mener du FO spiller for din profesjon og ditt fagfelt? 
– En veldig viktig en! Både for det sosialfaglige, det barnevernfaglige og for kampen for gode lønns- og arbeidsvilkår. Jeg synes FO er blant dem som klarer å ha et helhetlig perspektiv på menneskers liv, og det er kjempeviktig. Det er også fint at FO kan være med å fronte ting politisk. En viktig kamp for meg er å få flere barnevernspedagoger inn i skolen og flere ansatte i barnevernet, så det håper jeg FO vil kjempe mer for.  
 
Jeg synes også at FO fronter temaer jeg er opptatt av, som barnevern og rus, på en måte som bidrar til å redusere stigma og skammen rundt det å ha ulike livsproblemer. Det er veldig fint.  
 
Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen? 
– Ja, bruk og del erfaringen og kompetansen din med andre. Enten ved å skrive om viktige temaer eller ved å spre gode erfaringer og holdninger. Jeg synes det er litt synd at man må bli forsker for å bli invitert til konferanser og universiteter og høyskoler for å prate, når noe av det nyttigste vi har er kompetansen til de som jobber med dette hver dag.  
 
Selv er jeg veldig glad for at jeg har fagbakgrunn og har jobbet med det i praksis før jeg ble forsker.  
 
Hvorfor er du FO-medlem? 
– Jeg synes FO har en veldig viktig funksjon i samfunnet, nettopp fordi de fronter det faglige jeg er opptatt av, men også jobber for arbeidsbetingelsene for oss sosialarbeidere. Det føles rett og slett både viktig og riktig for meg å være FO-medlem!  

Meld deg på webinar her