Dette må du vite om lønnsoppgjøret i Staten

Det er viktig å få en felles hovedtariffavtale i staten for å unngå ubegrunnede skjevheter, og for at alle de statsansatte skal få regulert lønnen sin på samme måte. Vi ser at ansatte i staten med samme utdanning, samme ansiennitet og som jobber ved siden av hverandre på samme arbeidsplass blir ulikt behandlet i tariffoppgjørene.

Det er tegn på at staten som arbeidsgiver er i ferd med å miste oversikten over lønnsdannelsen. Resultatet av dette er at frontfagsmodellen, og dermed også den norske modellen utfordres. Ingen er tjent med at staten leder an i en eskalerende lønnsspiral der noen får store tillegg, mens andre får lite eller ingenting.

Det er når forhandlinger skjer i samme rom, og med utgangspunkt i den samme lønnsmassen, at alle statsansatte kan ivaretas. Med fire likelydende avtaler vil det skje.

Avtalen som staten nå har tilbudt, baserer seg på avtalen Unio og Akademikerne har hatt siden 2022. Vi er glade for at staten tar på alvor de negative konsekvensene av avtaleoppsplittingen og er enige i at løsningen er en felles avtale. Det er ikke nok å kun kjempe for seg selv, sitt eget og sine egne. Styrken vår har alltid vært at vi kjemper for hverandre. Vår tariffpolitikk er bygget på en solidarisk, rettferdig og bærekraftig lønnsutvikling. Det forplikter.

I hovedoppgjøret 2022 gikk Unio og Akademikerne sammen for å danne en tariffavtale uten forbundene i LO og YS. Dette har fungert som en ulikhetsmaskin, hvor kollegaer settes opp mot hverandre. Denne todelingen har blitt kalt en ulikhetsmaskin, kannibalisme og hemningsløs forskjellsbehandling: Lønnsoppgjøret - Refses: - Ute av kontroll (dagbladet.no). Unio og Akademikerne ønsker en egen avtale som et virkemiddel for å oppnå en lønnsutvikling for sine medlemmer med høyere utdanning. Dette vil de blant annet finansiere gjennom en dårligere og mindre kostbar avtale for de øvrige. Kari Nordli i Akademikerne er tydelig på at «det er det sugerøret vi ikke vil ha inn i vår lønnsmasse igjen», når hun beskriver hvorfor de ønsker å holde de lavtlønnede unna sin avtale. 

Når vi har gitt generelle sentrale tillegg på vår gamle avtale, så har de gått til alle ansatte ved at verdien av lønnstrinnene har blitt justert opp. På Akademiker-avtalen, som UNIO ble en del av i 2022, har man bare gitt lokale tillegg.  

Vi og andre LO-forbund har fått tilbakemeldinger om en praksis ute i virksomhetene der Akademikerne og UNIO unntar enkeltgrupper fra de lokale forhandlingene. Dette kan for eksempel være nyansatte, midlertidig ansatte, eller ansatte som skal ut i pensjon. Dette gjør at det blir mer igjen i potten til de som er del av forhandlingene, og disse vil dermed kunne få høyere tillegg enn medlemmene på vår avtale. I noen tilfeller har også virksomhetene kompensert for dette, ved å gi de som ble unntatt fra de lokale forhandlingene lønnsøkning ved bruk av andre hjemler. Denne praksisen skaper skjevheter. 
 
En annen vesentlig faktor er at vi i FO og LO Stat har en omfordelende lønnspolitikk, der vi prioriterer lavtlønte og likelønn. Dersom vi bare gir like prosenttillegg, og ikke prioriterer de lavtlønte, så vil de lavtlønte sakke akterut lønnsmessig. Det er kroner og ikke prosenter vi lever av, og det er stor enighet innen forskningen at det er positivt med samfunn med små forskjeller. Men for å få til omfordeling, så må man omfordele fra noen. Det betyr at de med høyere og midlere lønn må få litt lavere lønnsvekst i prosent enn de lavlønte. De vil som regel likevel få en høyere lønnsvekst i kroner.  
Vi i FO og LO Stat syns det er naturlig at staten skal ta ansvar for de lavest lønte, og sørge for at de har en lønn å leve av. Men det er ikke bærekraftig at det er bare våre medlemmer som skal bidra til dette.  

FO kjemper alltid for å fordele mest mulig gjennom sentrale tillegg. Det var en klar marsjordre fra medlemmer og tillitsvalgte før dette oppgjøret at prioritet 1 må være å komme tilbake til likelydende tariffavtaler i staten. Det var da også godt forankret i vårt forhandlingsutvalg.

En større lokal pott i år er en forutsetning for å samle alle statsansatte i én tariffavtale igjen Derfor ble tilbudet om 75% til lokale tillegg og 25% til sentrale tillegg akseptert. I neste runde står vi fritt til å kreve høyere andel til sentrale tillegg som vi mener bidrar til en rettferdig lønnsdannelse - for alle. 

Utfordringen de siste årene har vært ulik fordeling i de ulike tariffavtalene. Med én felles avtale kan vi konsentrere innsatsen rundt å forhindre forskjellsbehandling gjennom sentrale tillegg i kommende oppgjør. FO mener at hoveddelen av lønnsdannelsen skal skje gjennom sentrale tillegg. Vi mener også at flere stillingskoder, slik som rådgiverkoden skal få ansiennitetsopprykk, slik at flere er sikret en lønnsutvikling.  

Men vi forstår selvsagt at dette ikke er noe vi kan diktere i forhandlinger. Hvilke resultat vi får i staten, avhenger av staten sin lønnspolitikk, og styrkeforholdet mellom de ulike hovedsammenslutningene. 

Med resultatet i årets statsoppgjør går 75 % av de disponible midlene i oppgjøret til lokale forhandlinger. Da er våre tillitsvalgte klare til å gjøre en best mulig jobb for våre medlemmer. Men vi står selvsagt for den same lønnspolitikken i lokale forhandlinger, og mener at det samlede resultatet må innebære at alle blir ivaretatt. 

Det stemmer ikke. Vi i FO organiserer for eksempel bare medlemmer med høyrere utdanning. Det store flertallet av LO Stats medlemmer er langtidsutdannet, men forbundene i LO stat organiserer fra topp til bunn, og i de fleste ansattgrupper.

NTL Nav anbefaler også sine medlemmer til å stemme "ja" til avtalen.

FO ville beholde hovedlønnstabellen, og det er klart at den gav noen fordeler. For eksempel så ble minstelønnene regulert opp når det ble gitt tillegg på tabellen, og dersom man var nyansatt og det var et sentralt opprykk før man startet i jobb, så ville man få det. Lønnstabellen gav også et oversiktlig system som gjorde det enkelt å sammenligne stillinger og ansatte, og å regulere lønnsnivåer.  

Men etter at vi ble kvitt de gamle lønnsrammene i forrige hovedoppgjør, så har lønnstabellen mistet en del av sin funksjon. Minstelønnene vil fortsatt bli regulert med eventuelle sentrale tillegg i den nye avtalen. Men for å ivareta verdiene til minstelønnene, må de forhandles opp i oppgjørene, slik som de ble i forrige hovedtariffoppgjør for stillingene med ansiennitetsopprykk.  

Når det gjelder de som blir ansatt før et oppgjør, og skal begynne i jobben etter at det har blitt gitt et sentralt tillegg, så kan dette ivaretas ved at man er oppmerksom på problemstillingen i ansettelsesprosessen. Det er også en hjemmel som sier at man skal ha en egen lønnsvurdering innen 12 måneder etter at man har blitt ansatt.  
 

Staten må klare å både prioritere omfordeling og beholde og rekruttere spesielt kvalifisert arbeidskraft. Dette mener vi er mulig. De årlige lønnsforhandlingene må brukes for å sikre en lønnsutvikling for alle, slik at alle ansatte kan holde tritt med de prisøkningene vi har i samfunnet. Samtidig kan det være rom for å prioritere enkeltgrupper både sentralt og lokalt. Men når noen grupper blir prioritert, så betyr det at andre får mindre. For eksempel vil tillegg som blir gitt i lokale forhandlinger på særlig grunnlag, påvirke hvor mye midler man har disponibelt i neste års tariffoppgjør. Derfor er det nødvendig med helhetstenkning og likelydende tariffavtaler, slik at partene forhandler i samme rom både sentralt og lokalt. Sammen kan vi sørge for at alle får en god lønnsutvikling og jobbe for at staten skal ha konkurransedyktige lønner.   

All statistikk viser at det lønner seg med utdanning. Selv om denne gruppen ikke prioriteres særskilt i samtlige oppgjør, kommer de likevel godt ut. Statistikk viser også at rekruttering til høyere utdanning er god. En felles avtale i staten vil ikke endre på denne statistikken, den vil kun sørge for en mer rettferdig lønnsutvikling - for alle.